Ukens ord
|Jesus hadde, etter hva vi vet, aldri reist de store strekningene som voksen. Han hadde blitt kjent med mange typer mennesker. De siste årene hadde Han fått tolv nære venner, som Han vandret sammen med – og opplevde mye spennende sammen med. Det var langt fra alle som var like begeistret for Jesus av de Han traff på, men som regel var dette fordi de var engstelig for det ukjente og ikke våget bli kjent med Jesus. Eller det handlet om en renspikket sjalusi – noe de antakelig aldri ville ha innrømmet, ikke engang for seg selv.
Uansett årsak, så endte det med en frykt så stor, at Jesus ble korsfestet. Han hadde aldri gjort, tenkt eller sagt noe som ikke var sant. Alt hva Han hadde foretatt, var av ren kjærlighet.
De som hadde våget å åpne opp for Jesus, hadde fått ett personlig glimt av Himmelen. De hadde fått bli friske, de hadde sett fantastiske endringer de ikke hadde trodd var mulig. De hadde fått en ny indre fred. Alt på grunn av Jesus.
Kanskje var det ikke så rart at landets ledere ble både engstelige og sjalu…? For de så ikke Guds Hånd i dette, de kjente bare en frykt for at Jesus skulle bli bedre og mer populær enn dem selv. De la skylden på religion, men overså at en ekte Gud – Han trenger ikke mennesker som forsvarer seg. Han klarer dette fint selv…
Jesus ble korsfestet. Landets ledere var nå overbevist om at trusselen var over. Men hvor var disiplene? Hvor var Jesu nære venner, de Han hadde hjulpet fra ulike plager, de som hadde lovet å stå sammen med Jesus gjennom alt?
Alene, sammen med to forbrytere, henger Jesus der. Folk fortsetter å gjøre narr av Ham, mens de ser opp på korset. Men hvor var vennene…?
Det er da Jesus sier disse utrolige ordene: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Tilgi dem…
De fleste mennesker har opplevd å bli urettferdig bedømt i større eller mindre grad. Noen har baksnakket deg, noen har sagt ting om deg som ikke var sant, eller de har hatt medfølelse for deg – men ikke våget å stå sammen med deg når du trengte det som mest.
Da er det naturlig å bli sint. Frustrert. Bli hevngjerrig. Kanskje til og med bli fylt med ett indre hat: "Jeg skal aldri tilgi…!"
Men så glemmer vi, at selv om dette er naturlige følelser – så er det ingen som bli vinnere. Og den største taperen, er kanskje deg selv. For hatet, smerten, fyller livet ditt så mye – at du mistet glimtet av det Gud egentlig skapte. Kjærligheten. Det unike og vakre i deg selv…
Jesus valgte å tilgi. Ikke bare med ord. Men også i handling og tanker. Og Han lot Gud få lov å ha det siste ordet.
Gud tillot en grusom død. Men Han skapte også en vakker oppstandelse, og ett håp til menneskene om ett evig lykkelig liv.
Det kan kjennes umulig å skulle bare godta. Og kanskje skal vi ikke alltid det. I alle fall ikke om det er andre som krever det. Men vi må aldri tillate at hat og smerte ødelegger vårt eget liv, fremtiden vår. For Herren skapte oss ikke til noe slikt.
Vi er ett produkt skapt i ren kjærlighet. Skapt til å være kjærlighet for våre omgivelser. Skapt som noe unikt, noe som aldri kan bli erstattet.
Av og til tar verden valg ovenfor oss, som er dypt urettferdige. Og det vil gjøre noe med oss. Men det er opp til oss selv, hva vi gjør med det videre.
Jesu sine motstandere, Jesu sine venner som sviktet, de fortjente ikke tilgivelse. De som elsket Ham, burde vært der. Likevel tilga Jesus dem alle, til tross for at ingen hadde bedt om det. De hadde ikke fortjent det, men fikk det likevel…
Kanskje er dette noe av den store kjærligheten ovenfra som er så vanskelig å forstå. Vanskelig å godta. Vi vil så gjerne at verden skal kjenne litt av den smerten vi selv ble påført!
Og kanskje er dette samtidig noe av Jesu kjærlighet som gir en så dyp og indre fred. Vi er godtatt av Herren. Ikke for det vi gjorde, sa eller tenkte. Ikke for det vi lot være å gjøre. Men rett og slett fordi vi ble skapt i Guds bilde, og Jesus elsket oss først. Også da vi ikke fortjente det.
Han har en kjærlighet til oss som gjør oss sterke, når vi er svake. Som ser muligheter, også når alt virker umulig. Som ser håp, når livet oppleves håpløst. En kjærlighet som lar Gud få siste ordet.
Verden trodde ett øyeblikk, at Jesus hadde tapt da Han hang der på korset. Senere fikk de se, at Gud hele tiden hadde vært der.
Det kan iblant virke som at Herren tillater litt vel mye smerte, bedrag, mobbing. Han med all makt, burde ha hindret i forkant!
Det finnes mange ganger ingen gode svar. Midt i en smerte, er det ofte umulig å se klart. Kanskje heller ikke senere. Men en dag skal også vi få se, slik verden så hos Jesus: Hele veien gikk Han med dersom vi tillot det. Også de gangene vi følte at Han virket så uendelig langt borte.
Og vi skal få se, at Herren fortsatt har det siste ordet…